Det etterlengtede årtusenskiftet brakte ikke bare nye friheter til samfunnet, men frigjorde det også i stor grad, og gjorde det mulig å utforske tidligere tabubelagte sosiale rom. Når man trådte inn i disse rommene, kunne man ikke annet enn å bli overrasket, forbløffet og til slutt akseptere denne nye virkeligheten. Den raske utviklingen av cyber-æraen, fremskrittet og samarbeid på ulike nivåer gjorde det mulig for folk å se langt utover sin egen lommebok og endelig etterspørre de lenge lovede brillene de hadde blitt fratatt på det knappe 80-tallet og det turbulente 90-tallet. Glem tyggegummi: Landets kulturliv forvandlet seg øyeblikkelig, og alle slags tidligere forbudte frukter (blant annet) kunne endelig komme ut av skyggene av endeløst eksil og innta sin rettmessige plass. Den andre frihetsbølgen (den første skyllet bort de røde flaggene og slagordene i 1993) som feide over landet, etablerte en ny orden: En seksuell revolusjon var i gang, kondomer var tilgjengelige for alle proletariske borgere i ubegrensede mengder, og kjærligheten fikk grønt lys - elsk hvem du vil, når du vil (så lenge det er gjensidig og innenfor lovens rammer). Nattklubber og temascener åpnet i et ufattelig antall - ikke bare i de to russiske hovedstedene - og innledet en ny æra som var fri for fordommer, kreativ og i stand til å skape det nye. Grunnarbeidet som den kreative eliten i det nye Russland hadde lagt på 90-tallet, mens de unngikk kuler i gangsteroppgjør, bar sine første frukter, og tusenvis av unge mennesker strømmet til Moskva og St. 2000-tallet var virkelig en gylden æra.

Blant annet fikk landet sine egne freaks, provokatører og stilikoner i det nye århundret, noe som radikalt forandret det subkulturelle landskapet. Et av disse fenomenene var travesti. Det er morsomt å tenke tilbake på hvordan samfunnet i dag, nesten tjue år senere, kjempet med den absurde blandingen av transvestitter, homoseksuelle og travestier, og lot sin indignasjon få utløp under den moralske merkelappen "unormalitet". Men la oss la fortiden være fortid.

Menn og sminke. Forvandling. Dans. Teater og film. Travestikunstnere som beviste at "utkledning" bare er en fase, og at kjernen i denne kulturen er en dypere refleksjon av sosiokulturelle prosesser som er uløselig knyttet til selve livet. Artister som fungerer som speil, med elementer av både menn og kvinner. Moderne rebuser, androgyne kunstnere som demonstrerer kunstens egentlige formål: å få oss til å se, akseptere og forstå det som skjer. Russland har selvfølgelig alltid slitt med å akseptere det nye (og avviser det nå med maksimal intoleranse overfor det helt uskyldige og kunstneriske), men siden begynnelsen av det 21. århundre har vi vært vitne til et spektakulært show. Men la oss ta det steg for steg.

Travestihistorien kan virke kjent for de fleste, men denne verdenen av forkledninger og dristig sminke har dype historiske røtter. En kort utflukt inn i en verden av uvirkelige, men svært vakre kvinner.

Travesti er et teaterbegrep som beskriver kvinnelige (og dette er viktig) skuespillere som hovedsakelig spilte mannsroller, og som forvandlet seg til menn med alle attributter (klær, bart, skjegg). Dette faktum vil kanskje overraske mange, men man kan ikke skrive om historien. Opprinnelig var travesti en kunstnerisk nisje, der operasangere gjerne opptrådte i mannsroller. En annen viktig rolle travestiartister spilte var når det var umulig å involvere et barn i et teaterstykke på grunn av kompleksiteten i skuespilleroppgaven; da tok skuespillere på seg byrden med å forvandle seg til et barn og spille rollen. Dette er riktignok en kompleks handling, langt fra forestillingen om hårete mannsbein elegant plassert i kvinnestrømper.

Men alle kulturelle fenomener utvikler seg, og det gjorde også travestisjangeren, særlig i dekadenttiden. Den gang var kunsten i endring (ikke alltid til det bedre). I dag er denne sjangeren - kvinnelig travesti - i sterk tilbakegang, og mange kulturpersonligheter mener at den ikke lenger er etterspurt. Dessuten er det nå mye lettere å finne barneskuespillere: Utviklingen av teater og film har en tendens til å "drepe" sjangre og roller, og fjerne dem fra det sosiokulturelle feltet (et annet eksempel? Radioen, som en gang var mektig og altomfattende, ligger nå på dødsleiet i mediefeltet, drept av kino, TV og internett). Ikke desto mindre var den kvinnelige travestisjangeren faktisk populær, selv i Sovjetunionen, der animasjon alltid ble entusiastisk mottatt, med karakterer som ofte hadde stemmer av kvinnelige skuespillere. Eller i barnefilmer, der kvinner ofte spilte barneroller og til og med følsomme mannsfigurer. Datidens stjerner - Janina Zjejmo, Alisa Freindlich, Nadezjda Rumjantsjeva og til og med Liya Akhedzjakova - begynte sine karrierer med parodieroller.

Men hva med de mennene vi nå ser på nattklubbscenene, kledd som catwalkdronninger og moteshowprinsesser? Ja, røttene til den mannlige travestien (de vakre, slanke, hårete beina i strømper) har også sitt utspring i teatermiljøet. Og denne rollen er mye eldre enn den kvinnelige travestien. Tenk bare på antikkens Hellas eller det gamle Japan: Kvinner var sterkt begrenset på alle områder, inkludert kultur. De hadde forbud mot å gå på teater, så menn spilte kvinneroller (og det ganske bra). Gresk teater og japansk kabuki-teater er selvfølgelig høy kunst, men veldig sexistisk (i kabuki-teater spilles praktisk talt alle kvinneroller fremdeles av menn). Også i Sovjetunionen (la oss overlate den møllspiste indignasjonen til dem som har skjeletter i skapet) hadde vi våre egne strålende travestiskuespillere, selv om de bare spilte én - men for en rolle! - Oleg Tabakov i Mary Poppins, Goodbye! som den herlige frøken Andrew, Alexander Kalyagin udødeliggjorde seg selv i det finurlige og herlige filmstykket Hello, I'm Your Aunt ! og vi kan også huske Fjodor Stukov , som spilte en vill jente i filmen Kin. Så la oss ikke baktale eller rakke ned på denne kulturen: Den har eksistert, eksisterer fortsatt, og vil forhåpentligvis fortsette i lang tid fremover.

Dagens travestikunstnere foretrekker å bli kalt "drag queens", som ofte forveksles med transvestitter eller transpersoner: Førstnevnte representerer en egen subkultur, mens transpersoner ikke er et kulturelt fenomen, og det er grunnleggende feil å assosiere dem med drag queen-kulturen. Lysende show, spesielle temanumre, et hav av glitter, glamour til de grader, mangedoblet med pomp og prakt på scenen - det er det drag queens handler om. Det kan virke som om nattklubber og kultur er to forskjellige verdener, men de har smeltet sammen i en medieekstase. Tidlig på 2010-tallet fikk vi en rekke nye travestifenomener (det er verdt å nevne den russiske (å, hvor ironisk jeg himler med øynene) filmen Jolly Fellows av Felix Mikhailov med en meget sterk rollebesetning, som anbefales på det varmeste). Og vi kan ikke glemme Zaza Napoli, "moren" til den moderne travestibevegelsen. Litt terminologi: Begrepet "drag queen" har ikke noe med ordet "drag" å gjøre, slik de fleste forskere tror, men er en forkortelse for "dressed resembling a girl", som brukes om menn i kvinneklær (crossdresser), mens begrepet "queen" ikke betyr "dronning", men "ludder", som refererer til både kvinner og homofile menn som lever promiskuøst. Slik ble folkevisdom forvandlet til et kulturelt fenomen i det 21. århundre. Folklore, i sannhet! Bildet av en drag queen (et etablert uttrykk som ikke kan oversettes til andre språk) kan variere: dronning av det groteske, dronning av parodi, dronning av skjønnhet eller dronning av postmodernisme. Divaene underholder seg selv etter eget forgodtbefinnende, og gleder publikum med en rekke ulike opptredener. Et annet begrep som ofte brukes av drag queens, er forresten "diva". Når du først har sett et slikt show, glemmer du det aldri. Alt blir snudd på hodet - og det er prinsippet i enhver drag queen-opptreden.

For å oppsummere kan jeg si at travestikulturen, i alle dens former, er vidunderlig. Denne verdenen - en potent blanding av alvor og maskulinitet - trenger å bli utvannet med noe lyst og spontant, som hjelper oss å distrahere fra apokalyptiske nyheter, nasjonale barrierer, endeløs negativitet i media og kontinentenes eksistensielle krise. Så la det bli disse vidunderlige divaene som danser i strømper på hårete ben!